Den norske Månelandingen (versjon 2) på Melkøya
 |
| Foto: Aftenposten.no |
Aminrensing av eksosgasser er kompliserte kjemiske prosesser som ingen hittil har klart å håndtere av disse størrelsene. Det finnes andre teknologier som Oxy-Fuel og HotPot. De er lovende, men dessverre også kun på forsøksstadiet.
Noen har nærmest fått for seg at det bare er å dra på Biltema, kjøpe utstyret og skru det sammen. Det er svært langt fra sannheten. Anlegget må ha en størrelse som det ikke er plass til på Melkøya. På landsiden har reindrifta sommerbeiter. Equinor har helt sikker penger til å skaffe seg ei tomt der, men det vil ta tid og billig blir det ikke.
Om det igjen satses på en «Månelanding» er det svært stor sjanse for at det går som sist. Et voldsomt pengebruk som ender med ingenting annet enn fortsatte utslipp, og at Norge verken klarer å oppfylle sine klimamål eller internasjonale forpliktelser.
Enkelte peker på at det allerede foregår CO2-rensing på Melkøya, og at det derfor åpenbart ikke kan være noe stort problem. Imidlertid er det en annen prosess. Naturgassen som hentes inn fra reservoarene inneholder CO2. Denne må fjernes fordi den ville dannet klumper av tørris i prosessanlegget og blokkert nedkjølingen av naturgassen.
Forskjellen er at det her renses fra ren metangass med stor andel CO2, mens fra gasskraftverket skal det renses fra møkkete eksosgass med liten andel CO2.
Her kommer en litt dypere teknisk forklaring: Problemene med «Månelandingen» var flere, men de to største var at:
Additivene (tilsetningsstoffene) som skulle bremse degenereringen av aminene i tilstrekkelig grad fantes ikke, og de er fortsatt ikke oppfunnet. Avgassen fra gassturbinene består av vann, CO, CO2, SO2, NOx og annet. Når avgassen slippes ut blandes den med luft som består av aller mest nitrogen, noe oksygen og litt annet. Andelen CO2, som skal renses ut utgjør bare noen prosent av blandingen. Det gjør det krevende å «plukke ut» CO2-molekylene. Flere av de andre gassene ødelegger (degenererer) aminet (som er rensemiddelet). Det ødelagte aminet må skilles ut og erstattes med nytt og friskt. Imidlertid kan man ikke tømme det ødelagte aminet i havet. Et kraftverk bygget med dagens teknologi vil produsere store mengder med spesialavfall i form av en stinkende, grakseaktig masse som må destrueres i et forbrenningsanlegg.
Additivene må forbedres. Det skjer ved forskning og utvikling (FoU) som er kostnadskrevende og tar tid. Man må også spørre om Norge har kjemitekniske miljøer som er rustet for en slik oppgave. Spesialavfallet må som nevnt leveres til et forbrenningsanlegg som kan håndtere dette avfallet. I dag er det ingen slike i nærheten av Melkøya. Det kan selvsagt bygges, noe som krever arealer og koster penger. Forbrenningsanlegget må etableres et stykke unna de bebygde områdene i Hammerfest. Der har reindrifta har sommerbeite. Prosessen med å få byggetillatelse kan ta mange år, hvis den kommer i det hele tatt, og det vil måtte betales for rettsprosessen, erstatninger og foretas avbøtende tiltak.
Det neste er at væske-gass-kontaktorer med tilstrekkelig størrelse og gjennomstrømning har en tendens til å kanalisere både væske- og gass-strømmene, og rensgraden blir for lav.
Kontaktoren er en stor tank med fyllstoff. Aminblandingen tilføres i toppen i væskeform, mens eksosgassen tilføres i bunnen. Fyllstoffet sørger for best mulig kontakt mellom gass og væske. CO2-molekylene fra gassen binder seg til væska. På grunn av de store volumene må strømingshasighetene være store. Det fører til at både gassen og væska finner egne veier (kanaler) gjennom kontaktoren uten å blande seg. Det gir lavere rensegrad. Disse mekaniske utfordringene kan man sikkert bygge seg vekk fra, men anlegget blir i så fall enda større og må bygges på Meland hvor reindrifta regjerer. I tillegg koster det både å bygge og drifte et slikt anlegg.
Kilder:
Oxy-Fuel
https://link.springer.com/chapter/10.1007/978-981-19-9127-1_4
HotPot
https://www.shi-fw.com/our-solutions/carbon-capture/sfw-hpcplus/
Spesialavfall
