Ola Wong setter spørsmålstegn ved den samiske offerrollen
Årets bokmesse setter fokus på samene som undertrykt urfolk. Men hvem diskriminerer egentlig hvem? Ola Wong skriver om kulturverdenens farlig enøyde offerhistorie.
Av Ola Wong | 29. september 2024
Ola Wong er kulturredaktør i Kvartal, Kina-ekspert og forfatter.
Eksotisme kan sees på som rasismens uunngåelige speil eller tvilling. Denne innsikten fra den postkoloniale tenkeren Edward Said ble spilt i full skala på bokmessen i Gøteborg i helgen. Temaet var Sápmi, og samer i folkedrakt, Sápmi-scenen og hele 26 seminarer om samiske interesser preget arrangementet.
Kritisk tenkning var svært lite merkbar. Jeg deltok på seminaret om den samiske sannhetskommisjonen, som samler vitnesbyrd om svensk undertrykkelse av samer. Der, som andre steder i programmet, gjentar to klare fortellinger, som kan oppsummeres slik: Samene tillegges spesielle åndelige kvaliteter gjennom en mystisk nærhet til naturen. Samtidig er samene ofre, som Sverige skylder erstatning.
Deltakerne var den anerkjente forfatteren Elin Anna Labba og hennes onkel Krister Stoor, førstelektor i samiske studier, begge kledd i samisk drakt. Kulturminister Parisa Liljestrand (M) har utnevnt ham til medlem av sannhetskommisjonen. Ved siden av ham satt kollegaen, menneskerettighetsadvokaten Marie B. Hagsgård. Med en merkbar Stockholm-aksent uttalte Hagsgård at hun som en uvitende representant for en majoritetsbefolkning var takknemlig for «samer som har vært tøffe mot meg og fortalt meg at jeg ikke forstår». For eksempel, ved en anledning da hun stilte en samisk advokat et spørsmål om hvem som eier fjellene, ble hun møtt med taushet. Så ble hun fortalt at: «Ingen kan eie fjellene, landet og luften. Vi mennesker har blitt betrodd å bruke det med respekt.»
At samene samtidig er svært fast bestemt på at de skal ha rett til å bestemme over fjellet, kunne ekskludere eller belaste andre som ønsker å komme dit og høste de økonomiske fordelene av jorda ble ikke nevnt. Det høres mistenkelig ut som eierskap.
Et nyttig forsoningsritual
Krister Stoor gjorde det klart at for at sannhetskommisjonen skal føre til en forsoning, må staten kompensere samene. Når kommisjonen er ferdig med sitt arbeid i 2027, vil den gi regjeringen en liste over ting som må tas opp. «Hvis det skal være forsoning, må det ikke bare være leppetjeneste,» sier Stoor. Man aner at kravene vil bli stilt slik at forsoning aldri oppnås. Offerritualet er den lønnsomme delen av prosessen.
Forfatteren Labba sa at det er «et stille folkemord som pågår» uten noe motspørsmål. Moderator Danjel Nam fra UR lurte i stedet: «Hvordan lykkes du med å få majoritetsbefolkningen til å forstå disse perspektivene?» Svaret er at arrangementer som bokmessen bør brukes som en PR-maskin.
«Jeg bare ser ut her, det er overfylt ... Folk vil lære, og da vil det være et bredt press nedenfra mot politikerne, ikke minst fra Sør-Sverige der vi ikke er involvert i dragkampen som pågår mange steder i Nord-Sverige mellom arbeidsplasser på den ene siden og samisk kultur på den andre, sier Hagsgård. Kultursvensker som ikke har skinn i spillet i Norrland bør dermed få politikerne til å favorisere den samiske særinteressen – du trenger ikke være statsviter for å forstå at det vil føre til mer sinne og eliteforakt.
Det avgjørende spørsmålet for fremtiden ble imidlertid ikke nevnt i det hele tatt.
Kommunistpartiets leder Xi Jinping har en klar plan for hvordan man skal gjøre Kina til verdens ledende nasjon. En avgjørende del er å utvikle det han kaller "asymmetriske killerklubber",1 det vil si avgjørende teknologier som andre land må importere fra Kina. Landet dominerer allerede i sjeldne jordmetaller og produkter de brukes i: batterier, droner, elbiler og ny energi. Mer enn 90 prosent av permanente magneter med jordelementer i Europa produseres i Kina. Dersom det blir krig mellom USA og Kina, vil NATO-landet Sverige være avhengig av Xi Jinpings velvilje. Spør uigurene hvor stor denne velviljen er, har de mer grunn til å bruke ord som «folkemord» for å beskrive situasjonen deres. I denne desperate situasjonen fant gruveselskapet LKAB Per Geijer en forekomst med sjeldne jordartsmetaller som anses å være stor nok til å dekke en stor del av EUs fremtidige behov for produksjon av permanentmagnetene som kreves for elektriske motorer. Samiske interesser er den største snublesteinen for at dette skal bli en realitet. Lokale reinsdyr passerer gruvestedet på vei til vinterbeite. LKAB appellerer om å prøve å finne et kompromiss, men det ordet ser ut til å ha forsvunnet fra reineiernes vokabular.
Den samme historien gjentar seg sted etter sted, senest da Bergverksdirektoratet sa nei til gruvedrift i Kyrkberget utenfor Storuman. Dette til tross for at fluoritten som var planlagt utvunnet er av særlig betydning fra et nasjonalt og sikkerhetspolitisk ståsted.
Når målkonflikter som dette skal beskrives i media og i kulturlivet, gjøres det som regel med samiske interesser som vinkel og samer i offerrollen. Et Google-søk på hva Sveriges Radio og SVT har rapportert om samisk tema, gir et nesten helt ensidig perspektiv. Typiske overskrifter er: Tøff fremtid for unge samer når reindriften trues av grønn omstilling, samiske protester mot gruveindustrien i Kiruna, Hat og trusler mot samer etter den nye STF-avtalen (som i praksis begrenser andre svenskers tilgang til fjellet), og så videre.
Blut und Boden i Sápmi
Den amerikanske historikeren George M. Fredrickson (1932–2008) beskriver rasisme slik: Rasisme eksisterer når en etnisk gruppe eller et historisk kollektiv dominerer, ekskluderer eller streber etter å utslette en annen gruppe på grunnlag av forskjeller som anses som medfødte og uforanderlige.2 I Nord-Sverige er det en gruppe som krever retten til å ekskludere andre på grunn av deres medfødte egenskaper. Men vinklingen i nyhetsreportasjene er nesten aldri at en liten samisk reinsdyreiende fødeadel stopper Sveriges andre interesser, som å forbli frie og velstående, gjennomføre en grønn omstilling til klimakrisen eller noe slikt som at hele det svenske folket skal ha rett til å vandre i fjellet og fiske og jakte.
Retten til å fiske i statlige farvann i fjellet gjelder ikke engang samene generelt, men bare medlemmer av de samiske samfunnene. Etter Girjasdomen er mange vann stengt av og reservert for reindrift. Girjas samelandsby har fortsatt å selge fiske- og jaktkort for enkelte områder, men bare til personer som er registrert i Norrbottens fylke, skriver avisen Svenskt Fiske. I tillegg til at et stort flertall av befolkningen nå er utelukket fra fiske og fangst i de 5 449 kvadratkilometerne (!) som utgjør Girjas samelandsby, er faktisk et flertall av svenske samer som bor i andre fylker også ekskludert: både reineiere og andre samer.3 Andresamiske samfunn krever nå de samme rettighetene.
Men hvor ofte setter nyhetsjournalister vinklingen på det urimelige i at staten overlater sin rett til å jakte og fiske til de rundt 4.000 menneskene som er i reindriftsselskapene?
Foreldrene mine er innvandrere, hvorfor skal jeg involvere meg i den formen?
Nedstengningen av fjellverdenen skjer ikke bare i Girjas, som Hanne Kjöller skrev i DN. Den svenske turistforeningen, som ble dannet på 1800-tallet med mål om å gjøre naturen tilgjengelig for alle, har stengt fjellhytter og fjellstasjoner i Jämtlandsfjellene. Naturen tolererer tilsynelatende ikke fjellvandrere og absolutt ikke noen med førerhund – men den ser ut til å være ufølsom for samer som dundrer av gårde med sparkesykler, sekshjulinger og helikoptre.
Resultatet av Girjas-dommen ser ikke ut til å ha vært forsoning, men mer hat og konflikter, slik det lett blir når man deler mennesker inn i Vi og Dem.
Marie Hagsgård fra Sannhetskommisjonen gjorde seg selv til representant for «Vi», den svenske majoritetsbefolkningen, da hun fortalte om vitnesbyrdene om Sveriges historiske undertrykkelse av samene. Så begynte jeg å vri meg i stolen. Foreldrene mine er innvandrere, hvorfor skal jeg involvere meg i den formen? Vi har våre egne historiske traumer, så det er nok og det vil være over, la meg fiske i fred, tenkte jeg. Denne reaksjonen illustrerer også hvordan den samiske minnepolitikken deler befolkningen, slik kulturantropolog Inga-Lill Aronsson har skrevet om i Kvartal. Aronsson ble ikke invitert til bokmessen, til tross for at hun har spisskompetanse. Hun mener forskere, museumsaktivister og samer er en tett gruppe som støtter hverandre.
Forfatteren Labba klaget på bokmessen over at «majoritetsmennesker» får muligheten til å leve sin kultur, men ikke samene. Til tross for at de eneste i salen som satt i nasjonaldrakt var samene. Alle andre hadde på seg sine globaliserte identiske hverdagsklær. De svenske «vi», som betaler skatt av lønn som kommer fra globaliserte stressende jobber, og som lever livene sine nesten fullstendig fremmedgjorte fra den tradisjonelle svenske bondekulturen. Man skulle kanskje tenke at det burde være av interesse å en dag snu på saken og spørre: Hvem er det som opptrer rasistisk? Hvem er det som diskriminerer hvem?
Nå har jeg ingen innvendinger mot at man kan rette oppmerksomheten mot historisk undertrykkelse av samene, noe som blant andre Mats Jonsson har skildret fint i tegneserien Da vi var samer. Samene har, som alle andre, all rett til å kritisere skogindustrien, vindkraften og andre ting de plages av. Jeg synes også det er rimelig at en kulturbærende reindrift kan gis midler til å fortsette der det ikke får urimelige konsekvenser. Det er ensartethet som forstyrrer og ødelegger.
I Bokmessens programark så jeg bare ett seminar der perspektivet var tydelig balansert; det var på fredag da jeg og SvDs lederskribent Peter Wennblad fikk delta i et panel sammen med Håkan Jonsson, styreleder på Sametinget, og Ánde Somby, jurist og joiker. Overskriften var samene – privilegert minoritet eller sårbare urfolk? SVT gjorde oppmerksom på dette ved å stille spørsmål ved panelets sammensetning og struktur i en TV-reklame.
