Arealkonflikter og nasjonal handlingsplan mot samehets

januar 27, 2025

Arealkonflikter og nasjonal handlingsplan mot samehets

Bjørn Blix, ingeniør, Tromsø

Arealkonflikter er ikke er unikt for den samiske reindrifta, men har til all tid vært del av naturbasert næringsdrift. Landslova, fra 1274, handlet for eksempel i stor grad om bruks- og eiendomsrettigheter. Kongsmakta skulle løse konfliktene på rettferdig vis, slik at uenighetene ikke utviklet seg til feider, hevn og drap.

Arealkonflikter har fulgt tamreindrifta fra den spede begynnelsen på 1500-tallet. Først internt. Når flokkene trengte mer plass måtte utøverne bli enige om praktiske ordninger slik at den daglige drifta fungerte, som regel ble det ordnet uten at kongen måtte gripe inn.

Med tida ble reinflokkene større og flere, og krevde utvidelser av beitearealene. Reindrifta beveget seg fra vidda og nedover dalene, til fjordene og ut på øyene. Der møtte de den delen av folket som ikke hadde satset på reindrift, men jordbruk, sanking, fangst og fiske. Arealkonfliktene tok der form som næringskonflikter. Imidlertid kunne uenigheter stort sett løses lokalt.

Før i tida produserte kystfolket, jordbrukerne og reindrifta varer som alle hadde bruk for. Handelen blomstret når folk møttes under flyttingene mellom årstidsbeitene. Ungdom møtte hverandre, forelsket og giftet seg. Denne handelsmessige avhengigheten, og de familiære båndene ga alle parter kunnskap om hverandre og grunn til gjensidig respekt. Samarbeid ga fordeler. Den gjensidige nytten ga sterke motiver til å løse konfliktene på laveste nivå.

Tid, utvikling og indstrialisering har endret samfunnet. De gamle møteplassene for handel og forelskelser er borte. Nå bruker man butikker, verksteder, netthandel og datingapper. Næringene er mekaniserte og selvgående. «Nordsjøsyklus» er tatt i bruk og reindriftsutøvere i Finnmark kan gjerne ha bostedsadresse i Oslo. Den direkte avhengigheten og nytten mellom kystfolket, jordbrukerne og reineierne er redusert til nesten null. Med det har både kunnskapen og respekten for de andre forvitret. Motivasjonen for konfliktløsning på laveste nivå er nærmest borte, og metodene har endret seg.

Før man velger om en konflikt skal fremmes for retten, må riskoen for gevinst eller tap analyseres. Hva er sannsynligheten for å vinne saken, og hvor stor kan gevinsten bli? Hva er sannsynligheten for å tape, og hva koster det? Generelt begrenses antall rettsaker av at der alltid er risiko for tap. Den tapende part må som regel betale både sine egne og motpartens saksomkostninger. Det demper lysten til å trekke saker for retten.

Her er har imidlertid reindrifta unntak som ChatGPT forklarer slik: «Reindrifta slipper som regel å betale saksomkostninger i rettssaker som omhandler arealkonflikter, fordi slike saker ofte berører spørsmål om urfolks rettigheter og rettsvern under nasjonal og internasjonal lovgivning. Norge har forpliktet seg til å beskytte samiske rettigheter gjennom Grunnloven (§ 108), internasjonale konvensjoner som FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR), og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter.»

Derfor kan en samisk reindriftsutøver kjapt konkludere med at å kjøre en arealkonflikt til retten ikke ender med økonomisk tap. Flere advokatfirma har spesialisert seg på dette området og tilbyr sine tjenester, de også uten særlig risiko for tap. Det blir mange rettssaker, de tar tid og de er kostbare for samfunnet.

Forordningene Norge har vedtatt for å beskytte urfolks rettsvern er viktige. Men man skal være oppmerksom på at utvikling av lover og regelverk er komplisert, åpner smutthull og gir utilsiktede bivirkninger. Domstolene jobber sakte og ankemulighetene er mange. Over høyesterett finnes det internasjonale domstoler som behandler urfolks rettigheter. Uten økomisk risiko, og med advokater som kjenner smutthullene, utnyttes systemet til å forhale, forsinke og oppheve offentlig saksbehandling.

Myndighetene har fått berøringsangst for reindriftssamiske saker. Konflikter blir ikke løst, men kan blir stående i årevis, også etter at de er avgjort.

En høyesterettsdom fra 1992 som pålegger gjeteplikt for reindrifta i Hammerfest blir verken respektert eller håndhevet. Det fører til at rein beiter i blomsterbed, tråkker sund hager, går rundt i bygatene og etterlater seg piss og lort. Verken politi eller statsforvalter evner å stoppe disse åpenbare bruddene på gjeteplikten.

Flere steder har det vært tilfeller av rein som beiter på innmark. Der har de av gode grunner ingen rett til å være. Likevel griper ikke myndighetene inn. Bøndene må selv, til stor irritasjon, ta jobben med å jage reinen, og kostnaden for å bygge gjerdene som må til. Dette fordi reindriftsutøverne tillates å bryte vedtatte lover og regler helt uten konsekvenser.

Andre konflikter omfatter ikke lovbrudd, men muligheten urfolks rettsbeskyttelse gir til å parkere saker. Eksempler her er sykkel- og gangsti til den sjøsamiske bygda Forsøl. Saken handler om trygg vei for barn og voksne. Reindrifta har levert innsigelse. Saken blir ikke behandlet. Beboerne forstår ikke hvorfor sommergjestene fra vidda nekter dem samme trafikksikkerhet som sykkel- og gangstiene i Karasjok og Kautokeino gir innbyggerne der.

Den sjøsamiske bygda Nervei har i årevis kjempet for helårsvei for å få varer ut og inn, komme seg til butikker og få barna trygt til og fra skolen. Reindrifta sier nei. Dermed sto saken uløst. Samtidig vedlikeholdes den gamle gruveveien til Bidjovagge milevis innover den vidda hvor tettheten av rein er aller størst. Hvorfor skulle rein bli forstyrret av en bygdevei på Nordkyn, men ikke i Kautokeino?

Det finnes et utall liknende saker av større og mindre alvorlighetsgrad. Samlet fører de til at normal utvikling av små og større samfunn i nord bremses. Beboerne forstår ikke hvorfor de ikke får goder som alle andre tilsynelatende har rett til. De jobber med sakene sine uten framgang. Det diskuteres i hjem og på møter. Sakene tas opp i revyer hvor satiren fort stemples som samehets.

Når tiden går uten at de ansvarlige myndigheter evner å avslutte saker eller stoppe lovbruddene vendes oppmerksomheten mot reindriftsutøverne som utnytter hullene i systemet. Hvorfor oppfører de seg slik mot sjøsamer? Er det mangel på kunnskap om våre liv og behov? Hvor ble den gjensidige respekten av?

Det skrives leserinnlegg hvor kommentarfeltene fylles med det som åpenbart er rasisme, samehets og trolling. Ille, men det som verre er at slike diskusjoner på pøbber og utesteder har utviklet seg til tilfeller av nedsettende og hatefulle tilrop og håndgemeng. Slik adferd er uakseptabel og det må reageres.

Derfor har regjeringen grepet inn med en nasjonal handlingsplan mot hets og diskriminering av samer. Handlingsplanen har 32 gode tiltak. Men ikke et eneste av dem nevner manglende reaksjoner på lovbrudd utført av reindrifta. Ikke et eneste av de 32 tiltakene omhandler reindriftas urimelige mulighet til å legge hinder for utvikling av kystsamfunnene.

Blant begrunnelsene for handlingsplanen nevnes en bekymring om at samehetsen tiltar jo lengre nord i landet man kommer. Det er åpenbart for de fleste at det har sammenheng med at de uløste arealkonfliktene også har høyst tetthet nord i landet.

Nasjonal handlingsplan mot hets og diskriminering av samer kommer nok til å dempe flammene. Glørne slukker likevel ikke uten at det settes en stopper for reindriftas muligheter til å obstruere behandling av saker som er viktige for vekst, utvikling av identitet og kultur i de sjøsamiske, kvenske og norske kystsamfunnene.