Musikkindustrien, naturen og Ella Marie

juni 28, 2025

Bjørn Blix, medlem av Nordkalottfolket

Musikkindustrien er stor og mektig. Mye penger flyter gjennom systemet. De flinkeste artistene er velstående og er en del av kultureliten.

Et godt eksempel er Ella Marie Hætta Isaksen. Hun er ung, vakker, same, dyktig musiker og skuespiller, bor i hovedstaden, er nasjonal kjendis og miljøaksjonist med særlig fokus på reindriftas arealkrav, og kompromissløs motstander av kraftverk og gruvedrift.

Formidling av film og musikk er imidlertid helt avhengig av en produksjonskjede som starter med nettopp kraftverk og gruvedrift.

Musikken spilles inn i studio med instrumenter, opptaksutstyr, mikseutstyr og lagringsenheter. Alle har digitale komponenter som lages av plast, mineraler, sjeldne jordarter og drives av elektrisk kraft.

Når kunstner og produsent er fornøyd legges musikken ut for salg. Kjøperne kan strømme musikken og lytte på den med eget lydutstyr. Dette er gjerne en mobiltelefon som er koblet til et headset eller en høyttaler, TV eller radio.

Her begynner vi å snakke om store volumer. Praktisk talt alle nordmenn mellom 10 og 80 år har mobiltelefon, som i gjennomsnitt fornyes hvert tredje år. Disse lages av plast, mineraler, sjeldne jordarter og drives av elektrisk kraft. Hver enkelt utgjør ikke så mye, men vi har svært mange og til sammen krever de mye energi og råstoffer.

Produsentene av musikk leier kapasitet i datasentre hvor video- og lydfilene strømmes fra. Datasentre krever elektrisk kraft til drift og vann til kjøling. For å sikre kraftforsyningen har de reservekraftsystemer (UPS) med batteribanker og dieselaggregater. I tillegg er hvert datasenter bygget med to identiske datasentre i samme bygg. Disse jobber parallelt. Ved svikt i det ene jobber det andre ufortrødent videre.

Som om ikke det var nok er hele datasentre også sikret mot total blackout. Det er en teoretisk mulighet for at brann, jordskjelv, ras, flom eller annen naturhendelse ødelegger hele datasenteret, eller at krigshandling, terroraksjon eller sabotasje setter det ut av spill. Da er det trygt å vite at et datasenter et annet sted overtar sømløst, slik at musikkelskere ikke merker noe som helst. Altså firedobbelt opp av alle elektroniske komponenter, som lages av plast, mineraler, sjeldne jordarter og drives av elektrisk kraft.

Mellom datasentrene og kundene er der basestasjoner, servere, noder, fibernett, repeatere og så videre. Dette er også elektronikk som virker fordi kraftverk, kraftlinjer, koblingsanlegg og transformatorer leverer kraft til dem. Disse systemene har også redundans, altså minst dobbelt opp av alt.

Sikkerhet er helt nødvendig for å sikre kritisk infrastruktur, private og offenlige data og musikkfiler.

Derfor pakkes alt inn i flere digitale sikkerhetssystemer for å hindre datainnbrudd og all elendighet det kan medføre. Uten at jeg her beskriver disse systemene er det klart at det krever utstyr som henter sine råvarer i gruver og energi til drifta fra kraftverk. Den fysiske og digitale sikkerheten koster både natur og miljø.

Mange bruker denne infrastrukturen. Forskning, forretningsdrift, offentlig virksomhet, epost, nødnett, pasientjournaler, KI, kryptomining, sosiale plattformer og alt som skjer der, og ikke minst at nesten alle private bilder og filmsnutter som tas lagres i datasentre.

Gruvedrift, kraftverk og kraftlinjer danner grunnmuren som moderne formidling bygger på. Den er helt nødvendig for at Ella Marie skal få ut musikken sin. Og for at de digitale pengene skal strømme andre veien og fylle den digitale bankkontoen hennes.

Paradokset er at Ella Marie aktivt bruker sin kjendisstatus til å aksjonere mot sin egen grunnmur. Til tross for at hun er storforbruker av produkter som lages av råstoffer fra gruver og kraftverk, aksjonerer hun mot nettopp gruver og kraftverk.

I Norge har vi mange av mineralene og sjeldne jordartene som Ella Marie benytter produktene fra. Likevel vil hun ikke at de skal utvinnes i Norge, og slettes ikke i områdene hvor det urfolket i verden med flest demokratiske rettigheter bor.

Konsekvensen er at land som ligger langt under Norge på demokrati-indeksen tar seg av gruvedriften. Disse landene har ikke så høye arbeids- og miljøstandarder som oss. Gruvene, dagbruddene, separasjonsverkene og deponiene ligger dessuten ofte i urfolksområder hvor innbyggerne har begrensede muligheter til å påvirke.

Ella Maries kunstneriske virksomhet er viktig for norsk og samisk kultur. Miljøaksjonene hun leder har effekt, - både til glede og irritasjon. Det fører til splid, polarisering og mye støy i kommentarfeltene, men ulikte syn gir også opplysende debatt som har ført til at den samiske identiteten har våknet hos kystfolket, og at det politiske tyngdepunktet i Sametinget flytter seg i den retningen.

Når musikkutøvelse beveger seg fra private hjem, puber og samfunnshus, til de nasjonale scenene blir den til industri. Som all industri krever også musikkindustrien sin bit av naturen og miljøet.

Ella Marie fører en kompromissløs miljøkamp, men i sin egen bransje forstår hun åpenbart at den virkelige verden ikke er sort-hvit, men har nyanser.

Mitt håp er at Ella Marie etterhvert forstår at der er nyanser ved alle former for industri, og tar disse med i sin kunstneriske virksomhet og kamp for naturen og miljøet.